Synsing om kunnskap
I min forrige spalte var jeg så vidt innom de da nettopp offentliggjorte resultatene av PISA 2006 og leseundersøkelsen PIRLS. I ettertid har de, som ingen vel har kunnet unngå å legge merke til, avstedkommet hyppige skoledebatter i alle kanaler. At skolen kommer på dagsorden i den offentlige debatten, er etter min mening en bra ting. Det åpner muligheter for en debatt som kan munne ut i gode tiltak for å gjøre den norske skolen bedre.
Det vil alltid være ulike synspunkter på i hvilken grad slike internasjonale sammenligninger gir et reelt bilde. Man kan ikke være sikker på at de som kommer på toppen av seierspallen har verdens beste skole. Men det kan likevel ikke være tvil om at norske elevers læringsutbytte er for lavt. Dessverre synes den offentlige debatten så langt å være preget av synsing, overdreven svartmaling og en karikert fremstilling av situasjonen i skolen. Det gir dårlig grunnlag for konstruktive forslag og virkningsfull medisin.
Jeg hadde nylig anledning til å delta på NHOs årskonferanse som satte søkelys på kunnskap og utdanning under tittelen Kunnskapslandet Norge. Der var medisinen klart definert:
Mer konkurranse mellom elevene, mer konkurranse mellom skolene med dertil hørende offentliggjøring av skoleresultater, mer fag (les realfag), enda mer fag (helst realfag, men for all del ikke praktiske eller estetiske fag), disiplin, resultatlønn til lærerne og "så må man gjøre noe med lærerutdanninga". Over det hele lå det en tett os av holdninger om at ressursinnsatsen i norsk skole er latterlig høy i forhold til resultatene.
OECD uttalte imidlertid i desember at offentliggjøring av skoleresultater vil ha liten effekt i Norge, ettersom det er svært liten forskjell i elevprestasjoner skolene i mellom. Og hvis noen tror at resultatlønn til lærerne er det som skal til for å rette opp "det skjeve tårn i PISA", så avslører det vel bare svak realitetsorientering om skoleverket.
Alle synes å være enige om at læreren er avgjørende for skoleprestasjonene. Men likevel er det altså slik at det har blitt over ett tusen færre lærere i grunnskolen de siste sju årene. Og dette har skjedd i en periode der det har blitt stadig mer fokus på tilpasset opplæring og behovet for å se hvert enkelt barn. Dette henger naturligvis ikke på greip. Det må ansettes flere lærere, og de må få tid og anledning til å konsentrere seg om elevene og læringsarbeidet.
Faste og forutsigbare rammer for opplæringa, og praktisk mulighet til å se og inspirere det enkelte barn. Statsministeren var inne på dette i sin nyttårstale. Jeg håper regjeringa hans har en plan om å gå fra ord til handling. I så fall må de ta tilbake en del styringsverktøy den forrige regjeringa ga fra seg.
Og så må man gjøre noe med lærerutdanninga, men ikke for enhver pris – og i alle fall ikke fastsette omfanget før innholdet. Uansett vil endringer i lærerutdanninga ikke ha full effekt før om 40 år. Statsministeren og kunnskapsministeren lanserte nylig en 30-millionerssatsing på leseopplæring. Jeg har ingen ting imot at det utvikles læringsstøttende brosjyrer til dette formålet – men med all respekt: Dette er for smått!
Det er viktig at man nå får på plass en langvarig strategi for etter- og videreutdanning – både innenfor fag, pedagogikk og metodikk. Vi har klare forventninger til regjeringa på dette punktet!
Tilbake til
